Mens moren sto i sønnens begravelse, hørte hun plutselig en stemme og løp mot den lukkede kisten. Hun hadde så vidt åpnet den da hun skrek av det hun så inni, og alle som var samlet der, stivnet ved synet… 😱😱😱😱
Høstvinden skar skarpt gjennom luften, og kaldt regn falt i små dråper. Menneskene som hadde kommet til kirkegården for å ta farvel med den avdøde, skalv og pakket seg inn i skjerf og krager. Alle hadde bare ett ønske: at alt skulle ta slutt så fort som mulig.
Og bare moren ble stående ved kisten. Hun la ikke merke til verken kulden eller regnet. Smerten rev henne i stykker innenfra. Det føltes som om hjertet hennes skulle briste av fortvilelse.
Tårene rant nedover de innsunkne, grå kinnene hennes og blandet seg med regndråpene. Fra tid til annen tørket hun ansiktet med et vått lommetørkle og så bare på ett punkt foran seg: det lukkede lokket på kisten. Der inne lå den lille gutten hennes, hennes eneste barn, meningen med livet hennes, som ikke lenger var der.
Og hun kunne ikke se ham en siste gang. Hun kunne ikke kysse de lukkede øynene hans, pannen og kinnene hans. Hun kunne ikke stryke hendene og skuldrene hans. Hun kunne ikke gjøre noe.
Kisten var hermetisk forseglet. Hun hadde blitt fortalt at det måtte være slik, og at det var bedre sånn. Men var det virkelig bedre nå? Livet var over.
Ved siden av moren sto en annen kvinne, ung og vakker. Overraskende nok kledde sørgeklærne henne perfekt og fremhevet de delikate trekkene hennes, noe som ga henne en viss aristokratisk blekhet. Av og til tørket kvinnen bort tårene med de slanke fingrene sine og slapp ut dype sukk.
Og likevel så hun ikke på kisten. Blikket hennes var rettet mot den grå himmelen, mens de lett hovne leppene hennes hvisket noe lavt. Sannsynligvis avskjedsord.
Folk mumlet og undret seg over hvordan en så vakker kvinne kunne bli enke i så ung alder, og hvor urettferdig det var. Så sa de straks at det var på tide å avslutte seremonien, for moren, Katherine, kunne kollapse og falle ned i graven sammen med sønnen sin.
Men Katherine hørte ingenting og oppfattet ingenting. Hun husket. Bilder fra fortiden blinket gjennom hodet hennes som et kaleidoskop. Hun kjente verken det kalde regnet eller vinden; bare smerten og minnene var igjen.
Hun var bare 20 år gammel. Hun løp til Michael for å fortelle ham at de skulle få et barn, glad og lykkelig. Det var begynnelsen på våren. Dammer dannet seg under føttene hennes, og solen skinte fra tid til annen.
Katherine lukket øynene og smilte. Hun ville komme fram, fortelle sin elskede alt, han ville ta henne i armene sine, og sammen ville de løpe til rådhuset for å sende inn søknaden. Det kunne ikke være annerledes, for Michael elsket henne så høyt.
Men døren til leiligheten hans ble åpnet av en annen jente som hadde på seg Michaels skjorte. Katherine sa ingenting og tok et skritt tilbake. Michael dukket opp bak jenta og ga henne et hånlig smil.
Jenta smilte foraktelig og så på Katherine. Hun husket ikke lenger hvordan hun hadde rømt. Hun våknet på studenthjemmet.
Jentene omringet henne, trøstet henne og sa at Michael helt sikkert ville komme tilbake for å be om unnskyldning. Men han kom ikke tilbake. Senere fikk Katherine vite at Michael hadde giftet seg med den jenta.
Katherine dro hjem til moren sin. Der ble Aiden født — hennes lille sol, hennes lys. Katherine var dypt takknemlig mot moren sin for støtten og for at hun ikke avviste henne til tross for andres fordømmelse.
For det ble sett på som en skam at datteren hennes hadde blitt gravid før hun var ferdig med studiene og hadde sluttet på skolen. Men moren hennes, en sterk kvinne, klarte å stoppe sladderen. Folk behandlet henne med respekt når de så henne, for Martha Wilson var ikke en vanlig person; hun var leder for byrådet.
Siden hun selv hadde blitt enke som ung, visste hun hvor vanskelig livet kunne være, men hun støttet alltid datteren sin og sa at hun fortsatt kom til å bli lykkelig. Men hvilken større lykke trengte Katherine når hun allerede hadde alt hun ønsket seg: den lille sønnen sin, meningen med livet sitt?
Senere, da Aiden ble eldre og begynte i barnehagen, fullførte Katherine studiene sine og begynte å jobbe på en skole.
Med tiden forsto landsbyboerne at Katherine ikke var en av de lettsindige jentene. Hun var seriøs, intelligent, en god mor — hun hadde bare gjort en feil. Det var alt.
Slikt skjer. Mange gode menn kom for å be om hånden hennes, men Katherine godtok ingen av dem. Hvem ville ønske seg et annet menneskes barn? Hun var sikker: ingen.
Hun var redd for at en fremmed mann kunne skade barnet hennes. Nei, det var ikke verdt det…
