Datteren min klippet håret for å lage en parykk til venninnen sin som har kreft, og dagen etter ringte rektoren hennes og sa: «Kom på skolen med en gang! Du vil ikke tro hva som skjedde …»
En kveld ble min 12 år gamle datter på badet mye lenger enn vanlig.
«Går det bra med deg, kjære?» spurte jeg litt bekymret og banket forsiktig på døren.
Hun åpnet døren, og jeg frøs til ved synet av de lange blonde lokkene hennes spredt på gulvet. Hun hadde klippet håret ned til skuldrene.
«Lilly … hva har du gjort?» spurte jeg overrasket.
«Kjenner du venninnen min Milly? På grunn av kreften har hun mistet håret, og noen gutter gjør narr av henne. I går så jeg henne gråte på badet. Jeg vil ikke at hun skal føle det sånn.» Jeg kan lage en parykk til henne av håret mitt.
Jeg klarte ikke å holde tilbake tårene mens jeg hørte på henne, for jeg visste hvor mye hun elsket det lange håret sitt.
«Jeg er så stolt av deg, kjære», sa jeg og klemte henne hardt.
Så hjalp jeg henne forsiktig med å knyte det klippede håret tilbake med et bånd, og vi dro til frisøren for å få det laget til en parykk.
Neste dag tok hun den med til skolen, strålende.
Etter lunsj ringte telefonen min. Det var rektoren. Stemmen hans hørtes anstrengt ut.
«Kom til skolen med en gang! Du vil ikke tro hva som skjedde …»
Da jeg kom til skolen, fant jeg Lilly på rektors kontor, omgitt av klassekameratene sine.
Rektoren forklarte deretter hva som hadde skjedd.
Etter å ha sett datterens gest, hadde flere elever bestemt seg for å gjøre det samme.
Noen hadde tilbudt seg å donere håret sitt, andre hadde organisert en innsamling for å hjelpe syke barn.
Men det mest rørende øyeblikket kom da Milly kom inn i rommet.
Hun hadde på seg parykken Lilly hadde laget.
Med tårer i øynene tok hun datteren min i armene sine og sa: «Takket være deg føler jeg meg som en vanlig jente igjen.»
Den dagen forsto hele skolen at en enkel god gjerning kunne forandre et helt liv.
