For å hevne seg på kona si, solgte en ektemann sin del av huset til den første hjemløse personen han møtte, og fløy deretter til sjøen med elskerinnen sin; men han var langt fra å forestille seg overraskelsen kona hans hadde i vente for ham …
«Jeg vil gjerne at du skal møte vår lokale landstryker», sa mannen med et kvalmende smil, åpnet døren og slapp inn en tynn, rufsete mann i en gammel jakke. «Fra i dag av skal han bo i huset vårt. Mat ham, vask ham, gi ham klær. Du kan til og med gifte deg med ham hvis du vil.»
«Hva driver du med? Hva snakker du om?» spurte kvinnen med åpent ansikt.
«Jeg har fått nok», svarte han med en gest. «Jeg drar med en annen kvinne, yngre og penere. Og du kan råtne her, jeg bryr meg ikke. Alt jeg ville ha i dette ekteskapet var sønnen vår, og han er allerede voksen. Livet mitt begynner nå. Farvel, min kjære.»
Dagen før hadde mannen i all hast signert en kontrakt hos en venns notarius publicus: han hadde faktisk solgt sin halvdel av leiligheten til den «første mannen som kom» – en hjemløs mann ved navn Viktor, som han hadde plukket opp foran et supermarked og kjøpt for en flaske vin og litt kontanter.
Han var overbevist om at det var en briljant hevnaksjon: fra nå av måtte kona hans lovlig dele leiligheten med en vagabonder. Etter å ha gitt Viktor en gulnet mappe som inneholdt dokumentene, smalt han igjen døren, og noen timer senere satt han allerede på et fly ved siden av sin oppdiktede elskerinne og drømte om havet og et nytt liv.
Men da han kom tilbake, ventet en forferdelig hevn ham.
Da døren lukket seg bak ham, sto kona noen minutter i gangen og lyttet til den dryppende kranen på badet. Så tok hun et dypt pust og snudde seg mot gjesten.
«Hva heter du?» spurte hun, utmattet.
«Viktor,» svarte mannen beskjedent. «Jeg … kan gå hvis du vil.»
«Nei, Viktor,» sa hun lavt. «Først skal du dusje, spise noe, og så snakkes vi.»
To timer senere var det ikke lenger en skitten hjemløs mann som sto foran henne, men en sliten, helt vanlig mann iført den gamle genseren sin. Hun spredte papirene han fortsatt krøllet sammen i hendene på bordet.
«Du forstår,» sa hun, «at ifølge disse dokumentene eier du nå halve leiligheten … men du vet godt at du har blitt brukt.»
Viktor senket hodet, skamfull.
«Han sa at han ikke brydde seg, så lenge livet ditt ble et levende helvete …»
«Jeg bryr meg,» svarte hun bestemt. «Her er hva jeg foreslår: Jeg skal hjelpe deg vekk fra gatene, vi skal finne et rom til deg på et krisesenter, vi skal kjøpe deg noen klær … og du gir meg din del. Ærlig talt.»
En uke senere var de allerede på notarens kontor. Viktor signerte gavebrevet, fikk en skikkelig sum penger fra henne og en plass på et rehabiliteringssenter.
I mellomtiden tok kvinnen seg også av andre ting: hun la mannens eiendeler i søppelsekker og donerte dem til samme senter, og overførte bilen til hennes navn.
Hun ringte selv til firmaet hans: rolig forklarte hun at mannen hennes hadde oppført seg merkelig, glemt viktige ting, solgt eiendeler for nesten ingenting, hadde forlatt familien sin og forsvunnet. Ledelsen forsto raskt: den «upålitelige» ansatte ble først suspendert, deretter sparket.
Ektemannen fant det først ut to uker senere da han på stranden var uten penger og kortet hans plutselig sluttet å virke. Elskerinnen hans, lei av bryet, dro hjem før ham – hun ville ikke ha mer drama.
Rasende og ydmyket dro han hjem, overbevist om at han skulle «ordne opp i ting». Men da han kom til bygningen, kjente han ikke igjen sitt eget hus: leilighetsdøren hadde en ny lås.
